Hjem > Historie > Juviktragedia i 1868 – et 150-årsminne: “Mann, hustru og fem barn ble begravd i sneen”

Juviktragedia i 1868 – et 150-årsminne: “Mann, hustru og fem barn ble begravd i sneen”

Etter denne historien kan det hende du kaster et ekstra blikk mot Kasparronna neste gang du kjører Lofast.

Skrevet av Ragnhild Sandøy, legges ut her med hennes tillatelse.

Publisert i Vesteraalens Avis: 08 April 2018

Så er sagt om Kaspar Pedersen at han kom fra Storå i Hadsel. Han var gift med Johanna Jonsdatter som var av samisk ætt og fra Prestjorda i Romsetfjorden i Øksnes. De hadde slått seg ned og bygd hus i Falkfjorden, en gammel finnebuplass. Kaspar var da 36 og Johanna 38 år. De hadde fem barn, Anna (12), Maren (9), Mekelene (7), Karen (5) og Jens (2). Dei hadde 3 kyr, 10 får og ei tønne potet.

I Falkfjorden er det skredlendt. En dag kom det en stein ned av fjellet og sneia nova på huset hans. «Nei, her skal vi ikkje bu», hadde han Kaspar sagt. Her var det utrygt for skred, og her ville han ikke bli.

Så reiv han husene og flytta de til nabobygda Myrlandsfjorden. Tett attmed huset satte han opp en sjå, slik det var vanlig. Men om vinteren kom skreda fra bratte fjellet og tok sjåen. Nei, her kunne da snøskreda ta både folk og fe, og her ville han Kaspar slett ikke bo. Så snakka han med kjøpmann Lars Olai Næss i Hanøya, og han fikk lov å sette seg ned som husmann på grunnen til Næss, ved Kvitholmvalen på Juviklandet, landet mellom Hanøya og Myrland. Nettopp der kommer en bekk ned fra fjellet i Juviktinden i ein djup bekkedal og ut i sjøen. Øverst oppe kommer bekken ut av et bratt gjel eller ei rønna (råna). I dag har hele denne bekkedalen navnet Kasparronna. Mellom fjellfoten og stranda er det ei lita strandflate. Og viktigst – her hadde aldri gått skred fra Juviktinden.

Kaspar var optimist, han var ung og sterk og bygde opp husa sine på nytt, og tok opp gjeld hos Næss. Det var gode tider i nord, havet var fullt av torsk og sild, og det var penger å tjene. Dei levde etter måten godt der i Kvitholmen. Kona fikk flere barn, og de hadde mange krettur i fjøset. Skylda de krita hos handelsmannen, skulle de nok betale tilbake med å levere fisk, kjøtt og bær.

Vinteren 1868 blei en hard snøvinter. En søndags kveld hendte det, det var sist i februar eller først i mars. I Bergensposten sto det 7. mars 1868:

«Et svært sneskred gikk over Kvitholmen ved handelsstedet Hanø i Hadsel. Mann, hustru og fem barn blev begravet i sneen. To pikebarn, 10 og 12 år gamle blev reddet. Faren og en 14 års pike gikk på sjøen med skredet. De var døde da man fikk dem på land. Det samme var tilfellet med hustruen og en pike som man fant på land. En 7 års gutt fant man ikke. De to pikebarna man fikk reddet, hadde ligget i sneen i 20 timer. Man fant dem innpakket i en skinnfell.»

Dagen derpå kom Hans Eriksa fra Myrland, som ligg lenger vest, forbi i båt på tur til Hanøya. På kontoret hos handelsmann Næss spurte Næss han om han så noe til folket i Kvitholmen. «Jau, der var det både slett og pent, og ikkje hus å sjå», skal Hans Eriksa ha svara. Han hadde sett at skreda var gått og hadde feid alt på sjøen, men han hadde ikke rodd i land og sett etter om der var liv. Da Næss fikk vite dette, sendte han straks folk utover for å leite og hjelpe.

Der ble de to jentene funnet, uskadde, men forkomne og forfrosne. Mora, barnet og bestemora fant dem ved steinen. Faren, minstebarnet og søstera fant dem i sjøen. I sjøen fant de også døde krettur, kyr, sauer og geiter som flaut i sørpa.
De døde blei tatt hand om og ført til kirkegården på Hadsel.
De fant alle døde så nær som unggutten. Liket av han fant de om våren. Han hadde ei bok i handa.

Det de to jentene fortalte, er det vi kan fortelle i dag. Det var om kvelden det hendte. De ante ingen ting før alt brått raste sammen, og de gikk under. Enten var mora gått til fjøsen, eller ho skulle akkurat til å gå. Karen og Maren var på loftet, og faren sto i trappa. Han kom ned fra loftet med minstebarnet på to år på armen. Nede i kjøkkenet sto bestemora, ei datter på 15, en fostersønn, og en yngre sønn Jens.

Kaspar vart ført langt ut på sjøen i snø og sørpe. Der sto eller låg han på noen stokkar med barnet i armene. I sjøen tett ved lå datra Anna på 15. Faren prøvde å berge ho med å dra ho opp etter det lange håret. Ho ropte og skreik og ba han slippe fordi det gjorde vondt. Så slapp han, og ho glei fra han og gjekk under og kom aldri opp. Kort etter må stokkene han sto på ha glidd fra hverandre, og han og barnet gjekk under og blei borte.

Jentene hørte ropene ute fra sjøen, og hørte at det blei stilt. Sengene eller kanskje hele loftet hamna i fjæra slik at de ikke hadde gått på havet. Karen låg nede i skreda, men Maren klarte å grave ho fram. Mora og bestemora kom i land, begge var stygt forslåtte. Bestemora hadde mista en arm og et øye. De berga seg alle bak en stor stein der bestemora døde kort etter. Mora var høygravid, om ho fødde eller aborterte, i alle fall døde både ho og barnet der. Da ho kjente døden nærme seg, tok ho av seg klærne, både det ho hadde på seg og det ho hadde rundt seg og pakka rundt jentene slik at de skulle leve. Så kom den lange, kalde natta. Men de var tørre og de hadde klær og hverandre. Og de blei funne i live.

Ho fru Næss tok seg av jentene. Seinere blei de satt bort i fosterheimer, de var store og arbeidsføre.

Ho Maren fødd 1854, blei fostra opp hos ho Randina Gabrielsdatter og han Ol Larsa på Kaljorda. Ho fikk først sønnen Karl Kaljord. Ho blei gift med Gerhard Gregussen, og de budde på Tipperneset i Lonkan. Maren var frelst, men blei ikke tatt opp i menigheta. Det blei ikke svigerfaren heller. Maren og Gerhard hadde mange barn, og i alle fall ho Ella dro til Amerika. Berg flytta til Hadseløya, mens Gustav budde på Hamn i Lonkan med kona Emma. Døtrene var Dagny, Ella, Mathilde, Ragna, Julie og Anny. Maren var glad i å være på Sætran i Lonkanfjorden, og setra i lag med Borghild i stua til Hans Krey og var til stor hjelp der flere somre. Ho døde i 1922.

Ho Karen som var fødd i 1856, blei oppfostra hos han Vellas Kristensen i Lonkan, bestefar til han Fredrik. Ho fikk først datra Amanda med Simon fra Ingelsfjorden, som var «innerst» i Lonkan. Karen ble gift med han Lars Ellingsen i Bogen, og blei siden bare kalt «ho Kaia i Bogen». Ho var diakon i Hadsel baptistmenighet og ble derfor også kalt «Kaia Kilden». Kaia og Lars fikk 12 barn, Eline, Jenny, Emma, Ludvig, Magnus, Alfred, Karl, Ibenhardt, Alma, Marie og Alf. Det var 13 barn i huset i Bogen. Sjå historia om han Ibenhardt i Bogen. Ho Kaia var krafskjerringa i bygda, og døde i 1954.

Men det er ei anna menneskelig stor tragedie knytta til denne skreda.

På Hanøya har det vært handel langt tilbake, trulig til 1600-tallet. Plassen fikk gjestgiverløyve i 1789. Da handelsmannen Lars Olai Næss overtok handelsplassen i 1835, sto brygger, hus og krambu til nedfalls. Han Næss bygde store og vakre hus. Fra siste halvdel av 1800-tallet hadde han mølle, to sildebruk og to jekter som gikk i fraktfart til Bergen. Under garden lå mange husmannsplasser. Notabilitetene og kondisjonerte som kom oppover eller nedover langs leia trengte overnatting og skulle ha fine gjesterom og god kost. Handelsstaden med hus, fjøs, naust, brygger, sjøhus og kai, bakeri og krambu, alt trong til ny omvøling og utbygging. Alt dette kosta penger, mye penger. Fra første stund sto Næss i stor gjeld til investorene i Bergen. Tap og jekteforlis minska ikke gjelda hans. Feilslått fiske og uår rundt 1850. Folk trengte mat, derfor fikk Næss Georg L Størmer til å bygge og drive ei mølle ved Nilsvikelva i Raftsundet. Næss var flink og respektert, og blei også ordfører i Hadsel i to perioder. Han kjente ansvar for folk, og det var mange som ikke kunne betale som fikk mat og utrustning hos han. Så skulle de betale med kjøtt, fisk, ryper, tyttebær og molter. Slo fiske feil, blei det dårlig med betalinga. Kaspar hadde stor skyld hos Næss, det hadde han nok meint å betale med å levere skrei på ettervinteren.

Sjøl hadde Næss stor gjeld hos kjøpmennene på Bryggene i Bergen. Han fikk tatt de døde krettura i land. Dyra blei slakta og lemma sund, og kjøttet blei salta i tønner. Tønnene sendte han om våren til Bergen med jekta si som prima kjøtt slik at det skulle gå av skylda hans. Men da jekta vendte nordover igjen, fikk han tønnene i retur, og et skriv fra Bergen med ultimatet om at enten måtte de ete kjøttet sjøl eller ta fengselsstraff. Så blei det fortalt.

Han Næss valgte en anna veg. I februar 1869 tok han livet sitt med gift. Da trugsmålet om fengsel også gjaldt kona, valgte fru Næss å henge seg i en ås på rull-loftet. Etter dette spøkte ho. Tjenestefolka hørte det banka i veggen på loftet. Åsen blei brent, likevel fortsatte ho å gå igjen. Det skulle også være skrømt på gammelbutikken. Så sa folk. Den gamle delen av huset blei reven rundt 1970, hundre år etter.

Det gikk også fortellinger om at det var folk som hadde sett blå lys oppe i fjellet over Kvitholmen før ulykka. Folk meinte de to ulykkene hang i hop.

Åtte mennesker, mann og kone, bestemor og fem barn mista livet denne ulykkeskvelden. To unge jenter overlevde redselsnatta. Handelsmannen i Hanøya og kona som var involverte i berginga, tok livet sitt før det var gått et år. Så sier soga. Vi vet fra kirkebøkene at skreda kom om kvelden 21. februar 1868. Kirkebøkene har ikke opplysninger om at fostersønnen og bestemora var med.

Dette var redsler som satte djupe spor i bygdene rundt fjorden. Det blei ikke snakka mye om dette, men Pål hørte om det heime i oppveksten, både hos mora Borghild og hos ho Mathilde. Enda mens han var liten, var støa på Kvitholmvalen til, og en grønn flekk viste der fjøset hadde stått. I dag kan du ikke se mye av boplassen, og her står intet minnesmerke etter ulykka. I Hanøya kom flere drivere etter Næss, i dag er der noen hus og et fergeleie. I 2015 blei den nye høyspentlinja bygd gjennom skreda, og bilene suser forbi på E-10 og over brua over Raftsundet. Det er vel ingen som anser på Kasparronna ved Kvitholmen. No har du fått vite om tragedien som ramma så mange for 150 år siden. No kan du anse Kasparronna neste gang.

Kilder:

Pål Sandøy, f. 1928 Om skreda i Kasparronna

Folketellinga i 1865

Informanter:
Borghild Krey Sandøy, f. 1903, som setra i lag med Maren flere somra
Mathilde Gerhardsen, f. 1885, datter til Maren og var pedell på Helgenes skole fra 1933
Artur Ellingsen, f. 1925, sønnesønn til Karen
Kåre Ellingsen, f. 1928, sønnesønn til Karen

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.