18. juni 1926

Gryungen nr. 3, lørdag den 18. juni 1926
Red. Signe Seberg

 

Referat.
Onsdag åttende juni hadde vi møte hos Kristine.
Medlemmene var kollosalt upresise. Vi må visst snart få arbeidd en stor kasse til å ha mulktpengene i. Så kan vi kanskje innføre som ekstra straff at den som blir mulktert mer enn tre ganger på rad, må spaserer gården rundt med kassen på ryggen. Det spinn for ho Tinemutter dersom forslaget blir vedtatt.
Siden det var så passelig midt i uken hadde ingen av medlemmene hodepine så de ikke fikk møte av den grund. De som kom for sent skyldte på potitten. Lurt forresten, for det er som kjent ikke alle som tar imot beskyldninger uten å kny.
Vi hadde litt opplesning, og så sang vi mange fine vårsanger, enda vi var noe rusten i målet. Diskusjonen ble innledet av Solveig, og ordskiftet gikk noenlunde bra.
Som nytt emne ble foreslått og vedtatt: “Kven kan gjere mest for å hygge i heimen, mann eller kvinne.” Til innleder ble valgt Signe Seeberg.
På slutten hadde vi stort dåpskalas. Avisen vår ble døpt og fikk navnet “Gryungen”.

Om 40 år.

Han Einar har heilskjegg – og sitt og smile med sæ sjøl – han tænk på alle flamman sine i den tia han va rundbrenner.
“Æ anka enda på at æ ikkje lært mæ landsmål skikkelig – den vinteren æ va heime va æ då bra på en vei,” sei han Toralf.
Æ trur at ho Tine bli å ank sitt heile liv at ho ikkje gjekk med til fjorden den gangen ho føllt han Alf i Stia – og snudde og sa: “Æ går ikkje heilt til fjorden!”
Nu anka ho Allis sårt og bittert at ho va rasanes på gjeiten når ho mått gå etter de om haustan.
“Æ kuinn ha rangla minner og spara på meir på auan,” tenk ho Ågoth når ho må ha brilla for å les Lofotbrev.
Ho Valborg og ho Anna tenk med vemod på kor lettvint det va å vask håret i de dage de hadd cutting.
Alle veikjen på Myrland passerer revy for Lars`s indre blikk – han tell på fingran men de e så mangfoldig at han må gje sæ.
Nu anka han Arne på alle de skosolan han sleit ut i den tia han støtt og stadig hadd ærend åt han Seberg.
Ho Signe gle sæ over at ho va både uskyldig og økonomisk – i allefall med brevportoen. Ho skreiv brev berre to gang om året, men det kom nu kanskje av at ho trudde ho hadde livet førr sæ.
Han Sverre sett blid og fornøyd og fortell ho Erna om den gangen i Lofoten han skulle steik tunge – og satt på margarinkiloet.
Endå e ho Rakel glad før at de ikkje fikk lokka ho tel å sei nåkka på første diskusjonen i Gry.
Han Rudolf tenk med stolthet på den store kveita han stakk. “I allslags feskeri va æ heldig”, sei han lunt og stillt.
Ho Inga bli enda i godt humør når ho tenk på den festen på hytta då ho dansa mest alle slåttan med en glunt som va meir enn alminnelig flenk te å dans.
Ho Mary anka all sin dag at ho ikkje før foreslo pikeforeninga stifta – så ha ho kanskje fått vær formann i fleire år.
“Kor heldig æ e at æ ikkje fleire gang ha hadd sån fæl hauverk så den kvellen æ va redaktør av “Gryungen” første året han kom ut,” sei ho Solveig og strål som sola i Karlstad.

Jeg.

En søndag ettermiddag
Vi satt på golvet i sjømminga en søndagsettemiddag her i vinter. Mannfolkan va på Lofoten, så vi va berre to-tre vekje.
“Du, så fint det e å sett å sjå på lysskjæret frå omnen, det e mykje finar enn å ha i lampa. Nu kann vi sett å prat og ha det koselig, ute e det ju sånn holk at det e mest livsfarlig å gå. Æ får nu vel næsen tel stav når æ ska gå heim i kveld” sei eg.
“Puh”, svara den andre veikja, “Du har nu ikkje lenger veien, å så dætt du ju så lætt fortell du. Men ka dokker trur gutan bestill nedpå Brettesnes i kveld?”
“Å, de sett vel ombord å spella Maia eller Mattis eller ka det nu kalles alt i hop – eller kanskje de e på land og festa”, sei den trie vekja med det same ho for ut i kjøkkenet å skull lag tel mellamat åt faren og katta, etter som ho sjøl sa.
“Ja de veit vel best sjøl ka de bestell, vi har det nu jamind koselig førr det at de e borte. Synt ikkje du vi hadd det gildt på siste pikeforeningsmøte? ” spør eg den ainner vekja.
“Jau, det va det verkelig” svara ho.
“Eg gle meg riktig tel møtan, og det trur eg de anner også gjer. Det har så mykje å sei førr det vi arbei førr, at vi kan hygg oss i kveranner sett selskap, både på møtan og festan. Arbeidet bli så mykje lettar da:”
“Ja blir det å vær slik heile tia bli det nok hus,” ymta eg.
“Det e om vi kan holde sammen og gjør våres beste alle, at vi ikkje sett å kritiser kveranner. Ska det bli tale om kritikk må det bli sjølkritikk, det treng vi da alle. Hvis den eine forsøkt å leit opp de gode egenskapan hos den anner, og ikkje la rekti så mykje merke te kver liten feil, så vart forholdet mella ungdomman bere. Men te dennan ti har vi som sagt hadd det rekti koselig. Forresten har vi då bedre ting å foreta oss på møtan. Enten har vi diskusjon eller så læs de høgt av ei god bok, førr ikkje å gløm versan på folkeviseleikan vi hell på å lær. Nei, eg kann ikkje tru at nokken orka å sett seg tel å kritiser, de må då vær bra tom oppi hjernekista. Og det æg kjenne ungdommen her, så e det ingen som æg kan tenk meg tel e slik innretta. Du ska sjå vi får det knast på møtan heile tia, og hus bli det vel og.”
“Snakka dokker om ungdomshuset?” spør tredje vekja, ho kom inn fra kjøkkenet med brødskiv med sylteflesk på, og kaffe på et brett.
“Ja, vi snakka om at ungdommman må hold sammen og gjer sitt beste hvis vi skal få opp nokke hus,” svare den anner.
“Kor gildt det ska bli å få sett eie hus kor vi kan kom sammen om søndagsettermiddagan. Då kan vi ha diskusjonsmøta og utveksle tanka og meininga me kvarainner. Sia kan vi leik. Jau eg gle meg rekti! Vesst må vi gjer vårres beste alle sammen førr å få huset ferdig,” svara ho som sist kom inn, mens ho holdt på å tent i lampa.
“Men gjer ikkje alle sett tel at vi kan få den hygga av huset som vi venta førr alt arbeide, så e det nu ikkje så mykje å gle seg tel. Men nu må dokker drekk kaffen før han bli kald. Værsågod et stykkje smørrebrød du!”
“Takk,” sa eg. Syltaflesk e nokke a det beste æ veit, så eg tok meg eit stort stykkje. Men eg glømte næsten å et, eg sat å tenkt på det siste som blei sagt om ungdomshuset. Ja, det om at vi mått bruk det tel det et slikt hus e bestemt tel. Det er så altfor mange ungdomshus som blir messbrukt, blir skueplass for fyll og slagsmål og allslags utskjeielsa. Det må ikkje våres bli. Heldigvis e det ikkje mykje fare førr det med det første ihvertfall. Gutan våres ha eg nu ennu ikkje sett full, og eg trur så vel at eg slepp å sjå de full og. Det vil bli så altfor sørgelig om eg mått tape aktelsen før de gutan som vi e så gode kamerater med.
“Et stykje brødskiv tel?”
Eg skvatt op. De anner sat og såg på meg og flirt.
“Ka i verden e det du sett å tenk på,?” sport de.
“Sett du kanskje å tenk på ettermøtet vi skal ha om lørdan?”
“Ettermøte? Ja, det e vel sant. Gid, e det nu om lørdan, det skal bli arti. Nei, eg satt å tenkt på det vi prata om i sta, men e det te helga de kjem heim gutan?
Kem ska legg inn gevinstan te møte ?”
“Det e vesst ho Inga eller ho Alis”, svara ho som va ute å laga mat åt oss og katta. Den siste låg så velfornøid bortpå en stol og strekt sæg , og man kunn godt forstå at ho ha fått sin part av Lofottosken som dessan velsegna æredslemman ha hala heim sist.
Vi takka og røist oss fra bordet. Så fann vi fram firkortan og spella et par slag, men då orka vi ikkje meir, og vart settannes å tenke.
Det va stilt ei lang stunn men så sa den eine:
“Den som nu ha hadd sæg et musikkinstrument å kunne spella på det.”
“Ja du kan så sei”; sa vi andre i kor.
” Men nu e klokka så mange, at det e ti før mæg å gi mæg på heimtur førr å rækk fjøstid.”
“Ska ikkje du å gå,” sa æg åt den andre jenta, “så går vi i lag.”
“Jau, klokka e ju sju, så ska eg kom heim te fjøsti må vi skjynn oss” svara ho.
“Men ska vi ikkje gå ut en liten tur efter kvelltid? Månen skin ju så fint.”
“Nei, æg betakka mæg. Kjæm eg mæg heim i heilbeinan i dennan holka, ska æg vær glad. Æg tænk med ærefrykt på den kvelden sist vi va å gikk tur. Ikkje nok med at æg slo det eine kne så æg gjekk mest å halta i mange daga, men så vart æg gjønnablaut og når æg for seisannes nerover sørpa. ”
“Ja, godnatt då! Og takk førr nu “, sa vi og gikk.
På veien blei vi skjønt enige om at det rektig ha vorr en koselig søndagsettermiddag.

Et “kvinnfolkpakk.”

Norske ordsprog.
“Brede seil over Nordsjø går” sa ho Ågoth då ho såg han Arne og han Alvin kom sæglan fra Holdøya.
“Gjør ikke det du angra, førr då falder tia lang,” tenkt ho Solveig me seg sjøl då ho såg at kjæresten hadd ei kjerring førr.
“Kjær vei e aldri førr lang, sa han Arne en kveld han for tvirennan tel Myrland.
“Det stig av hav et alveland,” song han Einar og såg utover tel Holløya.
“Og her lyt makta rå!” sa han Simon en mandagsmorra han kasta kjerringa på havet.
“Skomaker, bli ved din lest,” sa ho Anna tel han Toralf en kveld han vell gå ut og kom slæpanes me et fanga me rågummisko.
“Ytterst mot norden det lyser en ø,” nynna ho Erna med gråtmål.
“Att og fram e like langt!” sa gjeita hennes Tine når ho og ho Valborg skiftes om å far å lei på ho om kveldan.
“Æ tjente på Kjølstad i fjor,” sa han Lars året etter han ha vorr på Myrland.
“Når enden e god e allting godt,” sa han Toralf når han for på ræv i havet engang han var i tarrfjæra.

Ex-ego.

Avertissementer.
En gammel surøyd men hjertensgod jente ønsker markedskjæreste.
Bill.merk. “Marked” sendes dette blads eksp.

Møbler leveres på bestilling hos Einar Seeberg.
Husk svarporto.

En dyktig slakter kan få jobb.
Bill. merk. “Katt og hane, Kvannbekk” i eksp.

Ung, kjekk mann ønsker bekjentskap, event. ekteskap, med livlig lys dame.
Bill.merk. “Røverborgen”.

Tinemors syforretning mottar tøi fra damer og herrer som vil bli fikst ekspedert.

En herre i sine beste år ønsker livsledsagerinne. En der kan engelsk vil bli foretrukket.
Eksp. anviser.

En habil skysskaffer som daglig kan trafikere ruten Myrland-Brotøy, får plass straks.
Bill. merk. “Helst studert” nedlegges i “Gryungens” eksp.

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.