13. august 1944

Mallas eventyr, 13. august 1944

 

 

Ho ”Malla” fra Jeriko hadde fått seg en kavaler fra landet. Og som alle vet er ho veldig glad i musikk, og ”Malla” var heldig nok, for ”Herr Musikkanten” hadde mange instrumenter.

De to møttes første gang på en fest i nabobygda. Guden Amor var ute med sin pil og bue, og resultatet var meget vellykket. Da det første møtets sødme var over, ble de enige om å dra på hyttetur for å stifte nærmere bekjentskap. Malla tenkte med lengsel og smerte på at dagen skulle komme.

Da dagen kom, var det fælt vær, og Malla var meget engstelig for at ”Herr musikkant” kanskje ikke kom. Endelig fikk ho sjå en båt uti fjorden, og da lyste ho opp som solen, og var ute og heiste flagget til topps.Vi hørte ennu ho sa med seg sjøl ”at nu kan Vårherre være som han vil, for nu kjem endelig musikanten”.

Da ”Jeriko”-folket for til melkingen, og fikk sjå de to som for oppover bakkan til hytta, flirt de i skjegget, og sa med hverandre ”Jau, nu skal du sjå det blir alvor i leiken”.

Etter tre døgns forløp kom de to spaserende ned hyttebakkan, enda mer lykkelig enn da de gikk opp, før då var de så storforelska at de nesten ikkje kjent igjen anna folk på lang tid deretter.

Da vennindene hennes spurte koless ho lika seg på turen, flirt ho og sa ”jau, en slik tur sku æ ha løst på ennu en gang”. De to kom veldig godt overens, og kjærligheita var nu på sitt høidepunkt. Plutselig en dag kom ”Herr Musikkanten” til Jeriko med sine instrumenter, og musikkens toner gjøv snart over hele Jeriko.

Men alt som brukes, det slites, og slik gikk det også med et av musikkantens instrumenter. Da musikkanten kom, skulle Malla få i stand litt musikk og hygge for ham ved å spille på grammofon, men plutselig sprang fjæra, og musikkens toner og den store kjærligheten slutta med et brak isteden, og siden har den ikke tatt seg opp igjen.

Ho Malla sa til meg her en dag ”æ har nu hadd mange kjæresta, men musikanten er nu den eg har hatt lengst, men så er han og den lengste.

Forteller Jerikos nyhetsbyrå.

 

 

 

Kjærlighet og troskap.

Det ble bestemt at det skulle være fest på byens hytte, og alle ungdommene gledet seg til denne store dag. Det var særlig Hallfrid og Hjørdis som gledet seg, de tenkte bare på om de skulle få seg stilige kavalerer.

I begynnelsen var stillingen meget kritisk for Hjørdis vedkommende, for Hallfrid hadde jo en lang en på lur ifra før. Men da festen var på sitt høyeste, gjorde også Hjørdis en erobring. Det var en sjømann, og han var helt ifra Harstad. Hennes foreldre måtte jo også titte på dette nye vidunder, men de ble enige om at han lignet mest av alt en tresko. Han hadde hatt mange opplevelser. Der i blant hadde han drevet omkring i Nordsjøen på en flåte i tre døgn.

Men “forandring fryder”,  tenkt ho Hjørdis da ”tresko” for ut gjennom fjorden, og hun selv gikk i morrafjøsen. “Skal tro om jeg ikke kan kapre meg en ny fordet om eg har fjøsklean på meg”? Og ganske riktig, plutselig kom en elegant herre inn i fjøset og spurte om hun ikke ville ha hjelp til å ro heim. Hjørdis sa ja takk, som rimelig kan være, og hennes nye venn fulgte henne helt til bislagtrappa, hvor en hjertelig avskjed fant sted                                 

Melder morgenbladet

 

 

Den store fisken

Det var seks unge mennesker som skulle reise på fisketur her en helg. Men kan dere tenke dere, til alles forbauselse måtte mammas lille skipperspire være med som forkle. Da det ellers kunne skje så mye galt for de andre var jo svært upålitelige.

Turen forløp etter alle omstendigheter bra til de kom til fiskeplassen, for da ble det en annen dans. Plutselig skar et forferdelig hyl gjennom nattens stillhet, og man så en av de stakkars fiskere ble slept utover av et stort udyr som mest av alt lignet en hai, mens han alt i ett ropte etter hoven, og til de andres store lettelse snudde omsider haien mot land igjen. Nu begynte en spennende jakt, fiskeren skulle nemlig prøve å fange haien i hoven, men da hoven  var i miniatyrstørrelse og haien ikke noe særlig medgjørlig, er det en selvfølge at det ikke gikk bra, men til slutt følte han seg visst herre for litt av hvert, for plutselig forbauset han sine kamerater med å gripe haien om sporen og slenge den langt innover land.

Da han var kommet på land fikk han et sjokk ved  å oppdage at han var blitt våt, for han hadde nemlig i forskrekkelsen sømt over langstøvlene.

 Mark Hellingen.

 

 Arne, Helene, Synnøve, Sigmund, Edel, Fred.

Småplukk.

”Du store” sei han Palle, ”trur ikke du at vi snart skal far på størjefangst igjen”.

”Ka vil du vi ska bruk tel buna?”, svara han Arne.

”Jau”, sei han Palle, ”vi bruka samme bunan som sist”.

”Ka va det for noget vi då brukt?”, sei han Arne.

”Vi brukt jo bambustrøen, hus du vel, men då va det jo bærre ei størje og den kaptes vi jo om å stikk ned, førr vi va jo fri for kroker på den”.

 Ekkoloddet.

 

 

“Innsetting av allslags ubrukbare lås utføres fagmessig av firma Henriksen og Johansen”.

 

Ho Anna Berg hu går og sturer, ja jeg tror nesten hun går og lurer på en ny kavaler, for ho har fått den ideen at ho skal ha minst fem i år, sia det er skuddår.

 

”Eg trur ho Tulla e heilt tullat når ho send brev åt oss begge to på en gang”, sei han Aksel til han Vilfred, ”nu når vi begge har erstatning nok”.

 

”Eg ska tru om ikkje han Harald vil send guten ut i kveld”, sei ho Leia til ho Tuppa her en lørdagskveld.

Det bryr nu ikkje æ meg om”, sei ho Tuppa ”for nu ser eg han Palle kjem med et spett på nakken”.

 

”Eg e så glad det ikkje finns den jenta til som kan tull meg rundt ringfingeren sin”, sei han Fridtjof til han Roy då de gikk alene her en kveld, og det var han Roy enig med han i.

 

Ja, dette var i sannhet en vellykket fest, tenkt ho Hjørdis, då ho gikk i elva og vaske silkoppan.

 

Her en dag protesterte ho Hjørdis på at hun skulle fare til fjøsan. Betty spurte forundret vad grunnen var. Då svara ho alvorlig at ho ha brøtt av tollan i båten.

 

”Eg såg ho først!” ropte han Fred, vill av begeistring, då han og han Arne lå på ungdomshusgulvet og kika mellom buskene på den unge, smarte besøkende som var kommet til Elvebakken og som nå kom spaserende forbi.

 

”Sakte fart i maskinen”, ga Sigmund ordre gjennom maskintelegrafen da de gikk fra Ingelsfjord.

“Vi må framfor alt beholde Edel så lenge som mulig, svolværfarerne får heller vente.”

 

”Eg for min del foretrekt nu helst badedrakt når æ ska svøm”, sa ho Tuppa, da ho tenkt på Ingelsfjord-turen.

 

“Dettan heng ikkje rett i hop”, sa han Palle, då han ble stående igjen med dørtrøkkerten til nylåset i handa.

 

”Hardt i mot hardt” sa Arne, då han prøvde å skalles med ungdomshusdøra.

 

“Han Arne e nu ikkje så verst en medarbeider”, sa Redaktøren.

“For selv om han ikkje skriv så mykkje, så laga han då allslags meritter å skriv om”.

 

”Eg ska tru om det er Dyrlegen som e i fjøset”, sa han Alf til ho Anna i natt han våkna med en sånn alarm i 3 tiden.

“Ja, du får gå og ta imot de”, sa ho Anna, og han Alf så gjør, men då han kom i bislagdøra stoppa han, for uta lemman kom et firkløver og gikk arm i arm innover veien.

“Det der va nu fanten ikkje dyrlegen”, sa han Alf med seg sjøl, og rusla opp igjen.

 

 

 

Når man ikke har lært å snu når man svømmer, er det lurt med et tau om livet og en sterk kar til å holde i tauet.

Når man ikke har lært å snu når man svømmer, er det lurt med et tau om livet og en sterk kar til å holde i tauet.

  1. Sissel
    Sissel
    22 januar 2009 @ 20:34 | #1

    Fotnote:

    “Jeriko” er antakelig Falkfjorden. De hadde sommerfjøser og hytte i nærheten av der Falkfjordtunellen kommer ut i dag, og rodde fra selve Falkfjordbygda og dit for å melke kyrne.
    Hvem “Malla” og “musikkanten” er ,vet ikke jeg.

    Faklfjorden ble gjerne kalt “byen” siden husene lå så tett, så vi er nok i Falkfjorden i neste snutt også, der det skal være fest på “byens hytte”.
    Hjørdis og Hallfrid var da unge jenter og bodde i Falkfjorden. Hjørdis var datter til Otto og Betty Nilsen. Og når hun skulle “ro til fjøsan” var det da snakk om å ro over til sommerfjøsene for å melke.

    Størjefangerne i “småplukk” er “Palle”, dvs Fred (Konrad) Johansen, og Arne (Kristian) Henriksen. De to opererte sammen fra de var smågutter, og jobbet også som voksne flere år sammen i Trollfjorden på kraftstasjonen der. “Firma Henriksen og Johansen” henspiller antakelig også på de to, og på et eller annet låsprosjekt som ikke gikk helt etter planen.

    Otto og Betty Nilsen bodde i Falkfjorden, Hjørdis var deres datter.

    Helene Elvebakk ble kalt Tuppa, og hennes søster Synnøve ble kalt Leia. Synnøve ble gift med Arne (Henriksen) i 1946.
    Fred Johansen (som ble kalt Palle) bodde i Nordgården, hos sin tante Anna og onkel Alf.
    Det kan nok tenkes at det firkløveret som Alf tok for dyrlegen var Arne og Synnøve og Fred og Helene.

    Fridtjof er antakelig Fridtjof Schultz, som var sønn til Amandus og Vilhelmine og bodde i Vika, rett ved ungdomshuset.
    Sigmund er Sigmund Elvebakk.
    Aksel er antakelig bror til Jørghild, sønn til Martin og Hilda Mikalsen i Solvik.

    Sissel

Du må logge inn for å poste en kommentar.