Småsei

Det skjer hvert år. Mens tempoet skrur seg mer og mer opp etter som ferien nærmer seg, og middagene blir mer og mer junk-food-prega, får jeg mer og mer lyst på småsei. Blodfersk, nykokt sei som krøller seg ut av skinnet og løsner fra beinet.
Det skal sjølsagt ikke være en hvilken som helst slags småsei. Ikke noe dassmort fra Oslofjorden til denne jenta, nei. Det skal være ekte vesterålsk vare, helst dratt opp av Hadselfjorden mens midnattssola dupper over Langøyfjellene og blålilla fjelltopper med snøkrone speiler seg i sjøen. Og sjølsagt akkompanjert av skrikene fra ilske måker og terner, gjerne med en og annen lundefugl padlende forbi i kjølvannet til båten.
Etterpå skal det være hyggelige folk rundt et bord midt på natta, nypoteter, smør, og flatbrød som har blitt skjerpa litt på ovnsplata sånn at det er blitt passe sprøtt – og nykokt småsei. Det skader ikke med litt øl og akevitt også. De som absolutt vil kan gjerne koke seg lever også, bare jeg får slippe. Og utenfor vinduet skal den nordnorske sommernatta stå høy og lys over bygda, og være full av løfter om flere fine sommerdager.
I fjor jobba jeg på ei travel sykehusavdeling i innspurten før ferien. Tempoet var sinnsykt høyt, som det er i helse-Norge i ferietida. Jeg sprang mellom pasientene og vaska hendene i et tempo som tærte hardt på huden. Midt i den antiseptiske sykehushverdagen så jeg plutselig for meg i et glimt meg sjøl med fiskeblod på hendene og sjøsprøyt i håret. Og jeg tenkte: Nå er det bare dager igjen!
Nå sitter jeg ved en pyntelig datamaskin og produserer artikler for Klassens avis. Tempoet er til tider sinnsykt høyt her også, men dødlinja har ei noe anna betydning enn på min forrige arbeidsplass. Likevel hender det jeg løfter blikket fra tastaturet, ser ut over høyblokkene på Enerhaugen og tenker: – Nå er det bare dager igjen!

Sissel Henriksen, juni 1998

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.