Om vikinger…

Om vikinger,sjarker og lundefugler

Boka “Den siste viking” fra 1921 omhandler lofotfiskernes liv mens fembøringene og åttringene fremdeles var hovedaktørene på Lofothavet. Johan Bojer beskriver der blant anna Trollfjordslaget i 1890, den første store konfrontasjonen mellom smådrift og stordrift i fiskeriene.
I dag er det sjarkfiskaren og trålrederen som representerer hver sin part i konflikten.
Lundefuglen har vært der hele tida. Men sjarker og lundefugler blir færre år for år….

 

Av Sissel Henriksen

 

Johan Bojer har i boka “Den siste viking” tegnet et mektig sosialt portrett av lofotfiskernes liv. Med oppriktig beundring og sterk sosial harme skildrer han slitet, heltemotet og livet til han Kristaver, han Jakob med litjfoten og alle de andre som seilte “Kobben” og “Sjøblomsten” mellom skumbrott og forlis og kjempa med gjeld og griske fiskekjøpere. Som takk for et langt liv i slit endte de kanskje livet som legdekaller, som Jakob med litjfoten.
Boka er skrevet i en annen tid, og i en sosialrealistisk tradisjon som er svært så umoderne i dag. Meg treffer boka like sterkt den dag i dag, for Johan Bojer skriver om min egen historie, om mine forfedre.

Han Seberg, han Ola og han Alfred
Å komme fra en kystkultur med en sterk muntlig fortellertradisjon har sine sider. Blant anna mye kunnskap om de som levde før. Så når Johan Bojer skriver om Trollfjordslaget, så tenker æ på han oldefar Alfred, og veit at han var med der.
Og når Johan Bojer skriver om storseglaren Jakob med litjfoten, som segler tvers over hvelvet på en forlist båt for å redde kameratene, så tenker æ på han oldefar Seberg som gjorde det samme en stormfull vinterdag først på 1880-tallet. Ikke minst fordi æ veit at hadde ikke han oldefar Seberg gjort det, så hadde ikke æ sittet her i dag. For da redda han nemlig livet til han oldefar Alfred.
Den nordnorske fortellertradisjonen har stor sans for gode formuleringer – de blir husket, sjøl etter hundre år.
Og det hadde seg sånn, denne stormfulle vinterdagen på Lofothavet, at han oldefar Alfred var skårunge, altså førstereisgutt, på en båt, og bror hans, han Ola, som var to år eldre og følgelig veteran, hadde hyre ombord på båten hans Seberg.
Han Seberg var født i 1859, han Ola i 1865 og han Alfred i 1867, og ettersom det var Alfred sin første vinter på lofotfiske så må vel Alfred og Ola ha vært henholdsvis 14 og 16 år, mens han Seberg var en røynt feskar på hele 22 år…

Forlis
Så kullseiler altså båten som Alfred er ombord på, og det ser stygt ut for mannskapet. De klamrer seg fast oppå kvelvet, oppå den velta båten, mens bølgene slår inn over dem.
Gode råd er dyre; å segle inntil båten i slikt et vær lar seg vanskelig gjøre; her må man ty til det største vågestykket og den siste løsninga som er i ei sådan stund; segle tvers over kvelvet og prøve å få med seg de som sitter der. Det høres umulig ut, men det gikk faktisk an; Nordlandsbåtene var flate under, og en båt som var kullseilt og lå med kjølen opp lå djupt i vannet, slik at man med god manøvrering kunne klare å komme fra det uten å ødelegge båten som seilte over. Risikofritt var det absolutt ikke; man kunne slå bort roret og miste styringa, eller knuse båten. Bokstavelig talt en redningsdåd med livet som innsats.
Tilbake til mine folk. Han Seberg segler inn mot kvelvet. Det står om liv. Han Ola er livredd. Angsten blir større enn den forventa stoiske roen. Så mens de seiler det remmer og tøy kan holde inn mot kvelvet, skriker han Ola i vill angst:
– Berg han Alfred – berg han først!
Ei formulering så ekte og avslørende at den ble huska i bygda i all ettertid. Og ledd litt av, med den brutale galgenhumoren som følger med et hardt liv.
Når jeg over hundre år etterpå får gjenfortalt historia, hører jeg på tvers av alle disse årene ropene fra en vettskremt unggutt som var redd for lillebroren sin
– Berg han Alfred – berg han først!

Trollfjordslaget
Men han Alfred vart berga, og han fortsatte å ro fiske livet ut, til han døde mett av dage i 1954. Og når jeg i dag leser om Trollfjordslaget, så tenker jeg på han oldefar Alfred, og veit at han var med der.
Og Trollfjordslaget, det var den første store konfrontasjonen mellom stordrift og smådrift i fisket – man kunne også si mellom storfolk og småfolk. I Nordnorsk Kulturhistorie skildres tildragelsen sånn:
“På morgenkvisten torsdag 6. Mars 1890 samla hundrevis av fiskebåter seg utafor innløpet til Trollfjorden i Lofoten. Rasende Lofotfiskere krevde tilgang til torskemengdene som i flere dager var blitt sperret inne av ei stengenot tvers over utløpet av den trange fjorden. Havets rikdommer ble vokta av fire dampskip og to mindre båter lenka sammen med kjettinger og trosser. “Slepp oss inn i fjorden, eller djevelen han annamme slår vi dokker i hel”, heter det i Johan Bojers versjon, Den siste viking. Så dramatisk var det neppe, men fiskerne tok seg den rett de mente å ha. Etter en skikkelig slåsskamp måtte vaktmannskapene på blokadeskipene gi tapt”.

Sjarkfiskaren – vår tids siste viking
Han Seberg, han Alfred og han Ola levde i ei anna tid, og bare biter av livene deres er bevart som minner for oss etterkommerne. Men jeg kjenner to andre brødre, født i 1943 og 1954, som den dag i dag driver fiske utenfor Andøya – på sjark.
Sjarkfiskerne langs kysten er vår tids siste vikinger. Langt ut i ville havet drar de, og sikkerhetsforholdene har ikke alltid vært like gode. En gang var også disse brødrene ute i hardt vær.
Dette var da overlevingsdrakter på sjarker var en relativt ny oppfinnelse. Eldstebroren hadde kjøpt drakt, yngstemann hadde ikke tatt seg råd ennå..
Så kom de ut i virkelig grovt vær langt der ute i havet, – hvor ille det var skjønte vi andre etterpå da vi fikk referert diskusjonen mellom dem. Eldstemann ga nemlig lillebror beskjed om å ta på overlevingsdrakten. Lillebror nekta;
– Det er din overlevingsdrakt, ta den på du.
– Nei, sa storebror; du er ti år yngre enn meg og har to små barn; du skal ta den.
Ingen av dem tok på drakten.
De kom vel i havn.
Neste dag kjøpte yngstemann sin egen overlevingsdrakt.

Vesle kamerat lundefugl
Å se døden så til de grader i hvitøyet er ikke hverdagskost for fiskere i dag. Men tross alskens moderne maskiner er nærheta til naturen en dagligdags affære. Ei anna historie fra eldstebroren i historia ovenfor er om den gangen han kom ut for graute tjukk skodde langt ute i havet utafor Andøya, og radaren svikta. Og hva gjør man da? Til lands måtte han, men i hvilken retning lå land?
– Men så fikk æ plutselig se noen lundefugler som kom andøvandes forbi med nebbet fullt av fisk.
– Og æ skjønte jo at de hadde kurs for fuglebergene ved Bleik, et stykke sør for Andenes. Så æ slo på ekkoloddet og fulgte etter dem.

Da det begynte å bli grunnere hav å se på ekkoloddet svingte han den veien han visste Andenes lå, beregna litt på tid og avstand, og kunne etter en del finmanøvrering tøffe inn mellom moloene på havna på Andenes.

“- Vesle kamerat lundefugl”, skriver Kjersti Ericsson i et dikt fra 1978:
“vi står på samme side,
vi som er gamle kjenninger
fra hustrige morgentimer
når sjarken kom inn
med nattens fangst.

 

Vesle sjøpapegøye
som aldri savnet en palmestrand
var det derfor din lave hilsen
jog varmen i kroppen
nesten som en kopp kaffe?

Snoen biter fremdeles,
Men sjarker og lundefugler
blir færre år for år.

Ungene dine
forgiftes i egget
ungene mine
forgiftes i byen
og din lave hilsen
betyr noe annet nå:
Hvor lenge
skal giftmorderne
gå løse?

Vesle kamerat lundefugl
vi har en hilsen tilbake:
Vi står på samme side
I enhetsfronten
har vi gjort en liten plass
for lundefuglen.

Sjark og tråler
Sjarker og lundefugler blir færre år for år. Fremdeles.
At bestanden av lundefugler tynnes ut er utvilsomt et resultat av menneskenes inngripen i naturen.
Men at sjarkfiskere er blitt en trua rase er en politisk beslutning som kystbefolkninga har kjempa en seig og utholdende kamp mot siden tidlig på 1920-30-tallet.
Nordnorsk Kulturhistorie skriver:
“Fiskeridebatten i slutten av 30-årene dreide seg ikke bare om selve grunnstrukturen i kystfisket opp til debatt. Igjen dreide det seg om kapitalkrefter utenfra og om kapitalkrevende redskaper”.
“Samtidig som den sterkt ekspanderende europeiske trålerflåten i økende grad søkte til de nordlige farvann, satsa flere kystfiskere langs norskekysten på havfiske. Målet for begge disse flåtene ble kystbankene utafor den norske territorialgrensa. Resultatet var brukskollisjoner, som ofte resulterte i store redskapstap for kystfiskerne.
Men også hensynet til ressursgrunnlag og økologi ble brukt i den til dels svært hissige debatten om “trålplagen”.
“Den skrubber havbunnen ren for alt dyre- og planteliv, tang, tare, krebsdyr, skjell, reker, sjøstjerner, maneter osv, foruten fisken,” het det i Sunnmørsposten i 1926.
Likevel var det ikke før en beskjeden norsk trålerflåte voks fram på 1930-tallet at spørsmålet ble politisk brennbart. Nå var det ikke lenger bare snakk om brukskollisjoner og økologi, nå gjaldt det den grunnleggende strukturen i kystfiskeriene. Kårkallene rundt i de nordnorske stuene kjente argumentene – fra 1890-årene.
Trålersaken i 1930-åra er nok et eksempel på at fiskerne nordpå ikke var teknologifiendtlige, men strukturkonservative. Så lenge trålen kunne tilpasses innafor det tradisjonelle nordnorske kystfisket, som f.eks. når det gjaldt rekefisket, skapte det få konflikter. Det trua verken den sosiale eller økonomiske strukturen i næringen”.
Nordnorsk Kulturhistorie peker videre på at et utstrakt trålerfiske krevde en så stor kapitalinnsats at det var en utopi for de nordnorske kystfiskerne på 1930-tallet.
En vel så viktig sak for mange var – og er – nok livskvalitetsaspektet: Å bli lønnsarbeider på en tråler er for mange kystfiskere et alternativ som frister lite. Noen år, mens man er unge og spreke, og kan stå på døgnet rundt i uke etter uke og tjene gode penger, kan det vel være greit. Når man begynner å stifte familie, eller når kroppen begynner å krangle etter hardkjøret, er det mange som hopper av trålerlivet og vender tilbake til sjarken.

Økologi
Økologiargumentet er der i dag som i 1926. En sjarkfisker jeg kjenner oppsummerte for noen år siden kvotediskusjoner og spørsmålet om tråldrift på saftig vis:
– Vi sa jo i fjor at kvota blei satt altfor høyt, men nå står forskerne og sutrer og sier at de tok feil. At det blir dumpa fisk fra trålerne er noe alle veit, men ingen tør si fra. Den trålgast som står fram og forteller det, er ferdig i det yrket. Det eneste som kan gjøres mot dumping er å plassere en kontrollør ombor på hver bidige tråler.
– Et anna problem er jo at den fisken trålerne tar er mye mindre i gjennomsnitt enn den kystfiskerne tar, forteller min venn sjarkfiskeren.
– Mens kystflåten tar fisk med en snittvekt på to-tre kilo, som er priset rundt seks kroner kiloen til fisker, så tar trålerne fisk som i snitt ligger rundt ett kilo, som de får rundt ei krone kiloen for. Ergo må trålerne fiske større mengde for at det skal lønne seg, og må også ta mange flere individer for å komme opp i samme antall kilo.
– En notsei på 700 gram er ansett for fin størrelse. Vi pleier å si at den ikke er stort lenger enn rette karen i slapp tilstand, men fullt så galt er det nå ikke, humrer han.
– Men det blir nå flere og flere som ser fornuften i å la småfisken bli mer enn tre-fire år før vi tar den, slik at den får tid til å gyte først, konkluderer han:
– Alle veit jo kordan det gikk da de fiska fjordan tom for småsild, da tok det 20-30 år å rette det opp igjen.

Tidligere trykt i Klassekampen

Kilder:
Nordnorsk Kulturhistorie. Red: Drivenes, Hauan, Wold. Gyldendal Norsk Forlag, 1994.
Johan Bojer: Den siste viking, Gyldendal Norsk Forlag, 1977
Kjersti Ericsson: Våpnet er smidd på ny, Forlaget Oktober, 1978.

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.