Ho Nancy Nurse

Ho Nancy Nurse og drømmen om den store verden

 

Av Sissel Henriksen,

trykt i Klassekampen 28. desember 1998

 

Den verste julefeiringa er sånn noenlunde avvikla. Forhåpentligvis har alle lesere fått tilfredsstilt appetitten og vel så del på hva dere nå enn måtte foretrekke av julekveite, juleribbe, pinnekjøtt. lutefisk eller kalkun. Eller pizza og pølser.

 

Hva med gavene da, folkens? Sto dere i kø da  romjulsbutikkene åpnet for å bytte ting og tang fortere enn en rekker å si «Jeg-vil-ikke-ha-boka-til-Gro-Harlem-Brundtland”? Eller kanskje dere fikk akkurat det dere ønsket dere? Det fikk jeg.

 

Men uansett hva jeg får til jul nå om dagen, så kan ingenting konkurrere med den jula da jeg nettopp hadde fylt fem. Fremdeles lå det en eventyrglans over julaftenen. Jeg sleit meg pliktskyldigst gjennom julegrøten mens jeg fokuserte mine tindrende barneøyne på gavehaugen og lurte på hvor mye av den som var til meg.

 

Det viste seg å  være mye. Jeg var minstebarn i familien, og mange fastrer og mostrer hadde strikket lester og kjøpt lakserosa flanellsgaurer (gaure = underbukse). Dette var som kjent lenge før Hennes&Mauritz hadde bestemt at små jenter skal gå i tights og sexy modellblondeundertøy, og for ei lita jente som kavet mye ute i snøen var både ulllester og flanellsgaurer riktig praktisk.

 

Men verdens mest spennende julegave var det nok ikke. Det var mye morsommere med trykkerisett med små gummibokstaver og stempelpute som man kunne grise uhemma med, en bitteliten komfyr til å leke husmor med, og dokker av ymse slag til å leke mor med. Dette var noen år før Barbie-dokkene gjorde sitt inntog, og dokkene hadde fasong som småbarn og var  til og med litt lubne.

 

Foreldrene mine får ha meg unnskyldt. De var flinke til å finne gaver, og jeg husker med stor glede både det året jeg fikk tøydokka Solfrid som mamma sydde, dokkevogna som pappa lagde, alle Nancy Drew-bøkene, og den om Finnmarks-Ravna. Men jula 1961 var det altså Nancy fra Amerika og stolen fra mormor som stjal showet.

 

Kveldens høydepunkt kom nemlig da alle pakkene under treet var fordelt og pakket ut, og ei lykkelig lita jente tok et overblikk over resultatet- Da kom det nemlig to pakker til inn døra. To STORE pakker. Og begge var til meg. O, lykke!

 

Den første pakken inneholdt en barnestol; en liten kopi av spisestuestolene slik de så ut den gang. Mormor hadde kjøpt den for femti kroner hos en gammel mann som lagde slike stoler. Kjempestas. Ingen småjenter jeg kjente hadde egen stol.

 

Den neste pakken fikk jubelen til å akselerere til de store høyder. Den var fra farmors kusine Maja, som bodde i Junaiten. Hun hadde vært heime på ferie om sommeren og latt seg sjarmere av slektas yngste, og dermed vanket det Amerikapakke. I den pakken lå altså Nancy Nurse. Med sykesøsteruniform, knallblå soveøyne og gyllent, rotfesta hår. Dokka var syttifem centimeter lang og av et slags mykt plaststoff. Alt i alt et helt anna konsept enn de stordokkene av hardplast med påmalt hår og øyne som vi ellers hadde til rådighet.

 

Jeg jubla, tok dokka på fanget og prøvde å sette meg, bomma på nystolen og rulla bortover golvet. Visstnok et riktig fornøyelig skue, som jeg har fått høre om gjentatte ganger alle årene etterpå.

 

I tillegg til sykesøsteruniforma hadde dokka også med seg diverse utstyr til utøvelse av yrket. Der var stetoskop, varmeflaske, sprøyte, temperaturmål. Og et sertifikat som slo fast at hun het Nancy Nurse og var registered nurse. Søstrene mine, som kunne fremmedlandsk, forklarte at registered nurse betydde sykepleier. De påsto også at Nancy Nurse skulle uttales Nænsi Nørs. Men jeg var et fremmelig lite barn og hadde lært meg å lese, så meg fikk de ikke bløffa. Jeg så da utmerket godt at der sto Nancy Nurse, og det  skulle sjølsagt uttales Nansy Nurse. Med tydelig a i Nancy, tydelig u og hørbar e i Nurse. Dermed basta. Og sånn blei det.

 

Hvorvidt Nancy Nurses inntog i mitt liv og derav følgende tidlig ideologisk påvirkning av et sart barnesinn skal tillegges ansvaret for at jeg i voksen alder skulle komme til å bruke bortimot tjue år av livet til å bedrive sykepleie, skal jeg la være usagt.

 

Sikkert er del at del lå en glans av den store verden over Amerikapakken. En glans som falma ettertrykkelig etter som årene gikk og den vesle jenta ble voksen og fikk se den grelle baksiden av den amerikanske drømmen tre fram i all sin gru.

 

Stakkars Nancy Nurse med sitt søte, rosa dokkefjes kunne sjølsagt lite fortelle om at hun kom fra et land der svarte småjenter enda ikke fikk gå på samme skole som hvite. Et land som nå, nesten førti år seinere, feirer jul ved å bombe og sulte ut små irakiske barn og tviholde på dødsdommen over en uskyldig dømt, opposisjonell svart journalist.

 

Nå til dags sitter dokka iført Nordlandsbunad til pynt i ei leilighet i Oslo, mens eierinna går i tog og roper: Hey. Hey. USA, how many kids did you kill today? Med fremmedlandsk uttale.

 

Sånn kan det gå med dokker og små jenter.

 

 sissel-og-nancy-nurse-small 

 

 

 

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.