Nøtti bok

Ei steikanes nøtti bok!

En omtale av ei bok som kanskje kan være nyttig for flere utflytta Myrlendinger enn undertegnede?

Skrevet for noen år siden, men like aktuell i dag som da.

 

Det er ei gammel sannhet at språk er identitet. Dermed er også dialekt det. Før i verden måtte folk fra Nord-Norge som flyttet til Oslo se å kvitte seg med den delen av identiteten fortere enn svint. Det kunne ha sine gode grunner, f.eks. annonser i avisen som slutta med «B.M. Ikke nordlending».
En palestinsk kamerat av meg påstår hardnakka at da han noen år siden flytta fra Tromsø til Oslo blei han ikke diskriminert fordi han var palestiner, men fordi han snakka nordlending. Om dette er rene skjære fakta, eller et uttrykk for at han hadde bodd lenge nok i nord til å tilpasse seg det gode gamle nordnorske slagordet «man må da legge til litt for å få ei historia ut av det», skal være usagt.
Nok om det. I dag prøver de fleste av oss utflytta nordlendinger å holde på språket som best vi kan. Sjølsagt finnes det fortsatt de som legger om fortere enn svint – en sommer fortalte en mann på Melbu meg om en som hadde vært i to uker i Oslo og kom heim og snakka søring.
Men altså, de fleste av oss utflytta strever som best vi kan med å finne balansen mellom å bli forstått og å holde på dialekten. Tredje gangen du har snakka om loddpipa og folk ser undrende på deg, retter du det opp til skorstein mer eller mindre automatisk. Og alle de andre ordene, som er litt mer spesielle – de slutter man bare å bruke, mer eller mindre bevisst. Når arbeidskolleger nærmest går i sjokk hvis de blir konfrontert med et vanlig nordnorsk bruksord uti skjellsordveien som f.eks. hæstkuk, så blir man jo litt forsiktig med å kalle en spade for en spade etterhvert, og begynner å snakke om graveredskap. Og alle de ubrukte ordene blir et passivt ordforråd, som man glemmer etterhvert.
Derfor er det også så deilig å komme nordover og møte språket sitt i fri blomstring. En sommer, på tur til Vesterålen med buss fra flyplassen på Evenes, blei æ sittandes ilag med ei dyrebart pratesjuk kjerring. Vi snakka kjenning, ho spekulert på kor æ skulle hen, og om æ kjente noen ho kjente. Og så fikk æ ei historie om en gammel kall fra ei av nabobygdene, som ho hadde ligget på sjukehus ilag med i Bodø, og som ho lurte på om æ kjente. Æ gjorde ikkje det. Ho måtte fortelle likevel.
– Mæn stakkars mainn, sa ho – han va ju så sjetten! Han va så sjetten i klean at det va nærmest hæssli. Og så sku han heim på permisjon ei hælg, og æ tenkte at nu flir han sæ vel i hælga, men nei. Like sjetten va han når han kom tilbake.
– Var han en aleinamann? spurte æ. – Nei, han va dåvel gift, mæn deinn kjærringa, ho mått ju vær ei sjikkeli slorvporka, som ikkje fikk flidd mainn når han va heime i hælga, konkluderte dama med fynd og klem.
Æ blei så imponert over betegnelsen slorvporka at æ heilt avsto fra enhver debatt om koners ansvar for menns personlige hygiene.
Seinere samme uke dukka det stadig opp strålende ord som æ hadde glømt. Fjotthøns, slørvbelling og budalark, for eksempel. Og æ skreiv ned, for disse ordan måtte æ ju ikkje miste.
Derfor også sånn fryd og glede å finne en liten glitrende perle av ei bok i bokhandelen på Sortland samme sommar.
Vesterålsk ordbok av Ove Orvik, utgitt 1997 på Målmann forlag i et opplag på ett tusen eksemplarer. Noen og seksti sider fullstappa med ord og vendinger fra Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.
Forfatteren er lektor med hovedfag i norsk og har tidligere gitt ut to ordsamlinger fra kommuner i Møre og Romsdal. Denne boka hadde han blitt inspirert til da han fikk overta en mengde notater fra en annen ordsamler, Oliver Finnseth, med ord og uttrykk som vesterålingen har brukt for å prate om været, skjelle ut naboen eller skildre hverdagsslitet.
Boka er bygd opp alfabetisk, med ordene ført opp først i en tilnærma normalisert skrivemåte, normalisert opp mot nynorsk. Så står uttalen av ordet i lydskrift, ordklasse er angitt og til slutt er betydninga forklart. For mange ord er det også gitt eksempel på bruk av ordene i setninger. Boka er illustrert av Bernt Aune.
«Vesterålsk ordbok er meint å vere eit seriøst forsøk på å samle ein del av kulturarven som ligg i språket» skriver forfatteren. «Ole Orvik har gjort oss ei beina» (dvs en tjeneste) sto det i lokalavisen Vesterålen da boka kom ut. Begge deler stemmer. Boka er et funn både for utflytta vesterålinger og andre nordlendinger, og for de som fremdeles bor der. Mange av orda er ikke i daglig bruk i Vesterålen heller lenger, og sånn sett representerer boka ei lenke bakover til vår nære historie.
Og så kan man lese så øyet blir stort og vått om sprettlorta, flettermuse, rævbellinga og hestlevverdalla.
Ka det e førr nåkka?
Vess du ikkje veit det, så må du nok slå opp i Vesterålsk ordbok!
Sissel Henriksen
  1. Ingen kommentarer enda.
  1. Ingen tilbakespor enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.