Historie

Hvor lenge har det bodd folk på Myrland?

I alle fall fra 1200-tallet, tror historikerne. Men under/etter Svartedauden ble det folketomt også der ei stund, mener de.

 

I ”Lofotens og Vesterålens historie” er det tegnet opp bosettingskart for de ulike bygdene i området. Der ser det ut til at vi faktisk må se oss slått av holdøyingene når det gjelder kontinuerlig bosetting fra de tidligste tider.

Historiebokas bosettingskart for yngre jernalder, ca 600 – 1050 e. Kr. har markert Holdøya med merket for «sikker eller sannsynlig gård».

På neste kart, som viser antatt maksimumsbosetting i høgmiddelalderen, på 1200-tallet, har den tids holdøyinger fått følge av både Falkfjorden, Myrland, Brottøy og Hanøy i kategorien «sikker eller sannsynlig gård» .

 

Men så kom Svartedauden, i 1349-1350. Flere pestsjukdommer herjet utover 1300-tallet og førte til store folketap.

Historieboka oppsummerer:

«Vi veit lite om den summen av menneskelig nød som ramma Lofoten og Vesterålen i den vanskelige perioden vi kaller seinmellomalderkrisa, fra Svartedauden og heilt fram mot ca. 1500 e. Kr. Vi har ingen beskrivelser av hvordan folk i dette området opplevde denne tida, vi kan bare forestille oss det ut fra vår øvrige viten om tidsrommet. Oftest framheves den nøden og elendigheten som fulgte av pest og død. Familier blei ramma på en slik måte at de gjenlevende hadde vanskelig for å fortsette gårdsdrift og fiske. På den andre sida får vi sjelden framheva hvordan livsvilkårene blei for de som klarte å tilpasse seg den nye situasjonen. Kanskje kunne de velge bosted langt friere enn det de kunne gjort tidligere i mellomalderen, da befolkningspresset var hardere? Kanskje fikk befolkninga også beholde utbyttet av sitt eget arbeid i langt større grad i og med at landskylda vanskelig kunne opprettholdes på det tidligere høge nivået når ikke etterspørselen etter jord var særlig stor?»

Åkke som: Historikerne tror at Myrland og nabobygdene ble lagt øde. På bosettingskartet fra seinmellomalderen, ca. 1350 til 1500, er det igjen bare Holdøya som har fått merket «sikker eller sannsynlig gård», mens det er folketomt hele strekka derfra og helt sør i Raftsundet.

 

Skrevne kilder

Lofoten og Vesterålens historie anslår at rundt 1620 var nesten alle gårdene der det kom til å bo folk på 1600-tallet tatt i bruk. Det gjelder også Myrland, som ifølge leidangsmantallet var bebodd både i 1567, 1618, 1637, 1657/61 og 1687.

I folketellinga i 1666 får vi for første gang vite navn på fortidas myrlendinger. Da bodde opsidder Mogens Nielsen (41), sønner Michel Stephenssen (17), Abraham Isachssen (13), fostersønn Michel Erichssen (7) og husmannen Olluff Justsen (33) i bygda.

http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=mt66lofo&brukar=&loc=0&spraak=n&postnr=1441&next=10

 

Og hvis du nå tenker at stakkars, hadde forgubbinga ramma landsbygda allerede den gang slik at de fem myrlendingene ikke hadde en eneste jente eller kvinne til å strikke sjøvotter og melke kyr, så var neppe det tilfelle. Kvinnfolkarbeid var helt nødvendig for å få fiskarbondesamfunnet til å gå rundt. Så var ikke Mogens og Olluff gift, så hadde de nok i alle fall ei hushjelp, mor eller søster til å koke småsei og bøte lester for seg. Men de kvinnene som nok bodde på Myrland i 1666 fikk ikke bli innskrevet i Manntallet.

«I 1666 førte prestene manntall over sine mannlige sognebarn. De skrev ned navn, boplass, sosial stilling og alder for hver enkelt av dem. Fra 1667 og 1701 foreligger liknende manntall som ble ført av fogdene»,

oppsummerer historieboka, og fortsetter:

«Verken prestene eller fogdene tok det så nøye når det gjadt små gutter. Av dem var det mange som ikke ble regnet med i det hele tatt»

«De eneste kvinnene som ble tatt med i manntallet var kvinner som bygslet matrikulert jord. Om andre kvinner har vi nesten ingen opplysninger. Vi kan imidlertid regne med at også kvinnene tilbrakte barne- og ungdomsårene heime hos foreldrene eller i tjeneste hos andre. Der lærte de alle gjøremål som skulle utføres i hus og fjøs. Senere giftet de fleste seg og fikk selv ansvaret for husholdningen på en husmannsplass eller et leilendingbruk»,

står det i Lofoten og Vesterålens historie (LVH).

 

1701-tellingen

Også i folketellingen i 1701 var det bare menn som ble regnet med i Manntallet. Da var det seks registrerte myrlendinger: Leilending Anders Anderssen (64), hans sønner Evert (18) og Anders (6), drengen Jacob Olsen (20), født i Bergen, og leilending Hans Michelssen (42) og hans sønn Michel Hanssen (2).

(Fra andre kilder veit vi at Hans Mikkelsen var gift med Anne Mikkelsdatter, født 1676 på Sandnes. De to er, via datteren Ingeborg, stamfar og stammor til mange av oss som har slektsrøtter på Myrland).

http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=1701total&variabel=0&postnr=1577&fulle=true&spraak=n

 

1769 Innrulleringsmanntall for Hadsel

Her var man igjen ute etter å kartlegge gutter og menn som skulle kunne brukes til soldater.

For Myrland har man da registrert oppsitter Hans Erikssøn (36), som var gift.

Samt «ungt mannskap» Johannes Pederssøn (28), født i Fallet, ugift og «høy og anseelig».

 

Hvor bodde de?

De første myrlendingene bodde sannsynligvis i området fra Heimergården til Nordgården, kanskje noen på Hansplassen/nordover mot der utmarksgjerdet mot Stranda gikk (ved Steinnesset).

Fjordbakken i Myrlandsfjorden ble først dyrket opp sist på 1800-tallet, det samme gjaldt Kvannbekken.

Gårdene på Myran, pluss Myrvang og Rydningen, ble først rydda på 1920-40-tallet.

Vi kan anta at levemåten var en kombinasjon av jordbruk og fiske. Ifølge matrikkelen av 1723 (LVH) var det mellom 16 og 24 kyrlag på Myrland.

Ett kyrlag tilsvarte enten en ku, en halv hest, to ungnaut, seks sauer eller seks geiter. Samme år ble det dyrket over ti tønner korn på Myrland (ei tønne tilsvarte 74 kilo). Det var bygg de dyrket, etter hvert også poteter.

 

Eiendomsforhold

I matrikkelen 1767 var Myrland delt i tre bruk.

I matrikkelen 1838 var det bare to bruk, løpenummer 37 og 38.

 

I 1723 står oppført som eiere «Hr Bróndlúndz Enke og Jacob Rosenwinge».

Fra 1814 og fram til sist på 1800-tallet var Myrland eid av Dreyerfamilien på Lekang.

 

Jens Hersleb Dreyer fikk skjøte på begge bruka i Myrland 24 juni 1814.

I 1863 fikk enka hans, Anne Margrethe Dreyer, hjemmelsbrev fra skifteretten på Myrland, løpenummer 37 og 38.

Ved gavebrev 30. november 1877 ga Anne Margrethe Dreyer løpenummer 37 Myrland til Christian Dreyer, Jensine Dreyer og Fredrik Dreyer.

Under disse eierne var de som bodde på Myrland leilendinger.

 

Selveiere

 

Nord for Myrlandselva:

Løpenummer 38 ble i 1888 delt i løpenummer 38a og 38b (senere  bruksnummer  2 og bruksnummer 3). Løpenummer 38 omfattet alt nord for Myrlandselva, til grensen mot Hanøy.

Bruksnummer 2 ble solgt i 1888 fra Anne Margrethe Dreyers dødsbo til Vilhelm Hansen, og bruksnummer 3 ble solgt til hans bror Ole Hansen. De var begge sønner av Hans Eriksen (f 1788), som hadde forpaktet løpenummer 38. Denne slekta har bodd på Myrland i alle fall tilbake til midt på 1600-tallet, kanskje lenger (Hans Mikkelsen ble født her i 1659) .

 

Vilhelm Hansen solgte i 1891 bruksnummer 2 til sønnen Ole Andreas Vilhelmsen.

Ole Hansen solgte i 1893 bruksnr 3 til Seberg Aronsen, som var gift med Oles yngste datter Helene Elise.

Seberg Aronsen solgte i 1895 bruksnummer 4, Strandbakken (vanligvis kalt Hestleira, gården ved siden av Steinnesset) til sin svigerbror Oluf Olsen, som var sønn av Ole Hansen.

 

Sør for Myrlandselva:

I 1895 ble bruksnummer 5 (Fjordbakken) fradelt fra bruksnummer 1 (det tidligere løpenummer 37, som omfattet alt sør for Myrlandselva, til grensen mot Falkfjord).

 

Fredrik og Jensine Dreyer, samt Christian Dreyers konkursbo, solgte i 1896 bruksnummer 1 (”Heimergården”) til lærer Jens Ludvig Abelsen, og Myrland Søndre, Strandbakken (”Fjordbakken”), bruksnummer 5 til Stefanus Andreassen.

Jens Ludvig Abelsen var bror til Stefanus’ far Andreas, og far til (blant annet) Jens Helenert Abelsen, som overtok Heimergården etter ham.

Andreas, kona Rakel og sønnen Stefanus hadde allerede dyrket opp gård og bosatt seg på Fjordbakken før dette tidspunktet. Rakel døde i 1897 før jul, på Fjordbakken. Da hadde allerede Marie flyttet dit fra Holdøya, og i 1898 giftet Marie og Stefanus seg. 

(se også:  http://www.myrland.info/?page_id=81)

Jens og Andreas’ far Abel Jonsen hadde forpaktet løpenummer 37 etter sin far, Jon Jonsen (f 1767), som fra 1. juli 1790 ”bygslet ½ vog jord i gården Myrland, som er halve gården”. Jon Jonsen var født på Brottøya, men hans fars andre kone var datter av Mons Hansen på Myrland. Abel Jonsens forfedre har vært bosatt i Hadsel tilbake til 1644, beskrevet av Gunvald Krey i artikkelen «En Hadsel-slekt gjennom 250 år», Hadsel Historielags tidsskrift Hofdasegl 1983.

En tredje sønn av Abel Jonsen, Jon, dyrket opp gård i Kvannbekken, bruksnummer 8, sammen med sin kone Elise. Jon og Elises datter Jensine og hennes mann Jens Johansen tok over gården, og Jens Johansen var den som i 1907 fikk papir på gården for første gang, ifølge Ingrid (Melkersen). Jens og Jensines datter Petra og hennes mann Simon Karlsen (foreldre til Jens Karlsen og Ingrid Melkersen)  overtok bruksnummer 8, mens Jens og Jensines datter Inga (gift med Gunnar Johansen fra Hanskjelvika) fikk skilt ut bruksnummer 24, Fjeldheim. Etter at Inga døde barnløs (ca 1945) solgte hennes enkemann Gunnar bruksnummer 24 til Allis og Henrik Olsen.

Allis var datter av Julie Charlotte (Lotta) Henriksen, som var søster til (blant annet) Harald Henriksen, og datter av Henrik Jakobsen og Hansine Hansdatter i Falkfjorden. Hansine var født på Myrland, datter av Hans Andreas Hansen og Birgitte Berthe Marie Pedersdatter Quam. Hans Andreas var sønn av Hans Eriksen, født 1788.

Av Sissel Henriksen, sist oppdatert 5. juli 2016

 

  1. Ingen kommentarer enda.
Du må logge inn for å poste en kommentar.