Hjem > Historie > Akkarfiske på 60-tallet

Akkarfiske på 60-tallet

2 februar 2012

Av Terje Fjordbakk

”D e kommet sput på Eidsfjorden!”  Meldingen slo ned som en bombe ved kaffebordet i Nordgården denne stille søndags ettermiddag i slutten av september i 1962. En stor del av bygdas befolkning var samlet til bursdagsfeiring, men nevnte melding medførte hastig oppbrudd. De fire skipperne; onkel Sverre, onkel Arne, fetter Sigmund og Arne Kristian tok et hastig skippermøte mens siste rest av kakestykker og kaffeskvetter forsvant. Avgang med båtene fra ”Kaia” ble satt to-tre timer senere, mesteparten av mannskapene var til stede og fikk direkte beskjed. Henrik i Bekken måtte det ringes til, Håkon på Hestleira måtte budsendes. ”Stikker du oppom på heimturen og gir ham beskjed?”

Tre timer senere var det bare akterlanternene å se av ”Stjerna”, ”Stormleik”, ”Mary Ann” og ”Glimt II” i den mørke septemberkvelden, og bygdas mannfolk kunne ikke ventes tilbake før langt utpå lørdag ettermiddag. Kvinnfolkene måtte overta det fulle ansvaret for folk og fe i bygda, og uten kontakt med akkarfiskerne.

Rundt midnatt var vi kommet et stykke innpå Eidsfjorden, og ekkoloddet viste indikasjoner på akkar på 20 – 25 favners dyp. Skøytene ble lagt stille og fisket startet. Om litt kom de første akkarene på dekk, og spruten sto i ett sett over båtene. Vi som var utsatt for denne kryssilden av sjøfokk og blekkgørr hadde oljehyrer med hette snørt over skinnluene, dessuten ”oljearmer” tett rørt rundt håndleddene. Det var viktig å ha minst mulig bar hud fordi blekket virket etsende på huden.

Det var en ganske tøff og våt ilddåp for en førstereisgutt. Det var tungt å dra opp akkarkroken med håndmakt når det kunne være tre-fire eller flere akkar på; de klamret seg gjerne utenpå hverandre i en salig vase. Dekket var sleipt av sjøblandet akkarblekk, dekkslysene på skøyta ble reflektert i glinsende oljehyrer og sjøsprøyt, og vi fire om bord jobbet som roboter. Slippe ut røkken, stå og jukse med snøret inntil vi kjente tyngden av akkar på kroken, så var det å hale fangsten opp fra dypet og håpe på å unngå en ”salve” med sjø/blekk rett i ansiktet. De gangene vi ble utsatt for fulltreffere tørket vi det verste av oss på et grovt håndkle som hang innenfor rorhusdøra.

Akkarfiske foregikk døgnet rundt, men med høyst usikre og variable perioder med godt fiske. Middagsmat ble det sjelden tid til å tilberede annet enn under transportetappene, derfor var tørrmat desto viktigere. På grunn av den hastige avreisen hadde de færreste fått med seg særlig mye mat. På Mary Ann slapp vi fort opp for brød. Skipper Sigmund fant frem en pose havregryn; ”sett i gang og koke suppe”.  Litt ensidig meny, men ingen nevnte muligheten for å stoppe fiske en time for å gå opp til Sildpollneset og kjøpe mat i løpet av mandagen. Først da søvnmangel utpå tirsdag tvang oss til å legge skøyta i ro ble det mulighet til å kjøpe brød! De få soveøktene vi bevilget oss i løpet av uka var sjelden over 3-4 timer!

Det var få fiskemottak som tok i mot akkar, og høsten 62 var det kun i Svolvær vi fikk levere fangsten. Uka ble delt i to med levering av fangst på onsdag og lørdag, fra Eidsfjorden til Svolvær var det 6 – 7 timers gangtid. Senere samme høst foregikk fisket innerst på Gullesfjorden, da brukte vi opptil 13 timer til Svolvær! Kiloprisen på akkar kunne være noe over 20 øre. En god ukes-fangst på 10 – 12 tonn gav derfor en lott på maks kr 500, ikke akkurat fett for en arbeidsuke på rundt 100 timer!

 

  1. 2 februar 2012 @ 23:20 | #1

    Artig å høre om akkarfiske med Glimt før jeg var født 🙂

    Var selv med pappa på Glimt, som 16-åring høsten ’81. Da foregikk det stort sett på Hadselfjorden med levering på Melbu, men etterhvert stoppet det opp der og vi var også på Steinesjøen i Bø for å få levert.

    Der ville de ha den sløyd (belling) så da laget vi trekniver som ble brukt for å sløye bellingen fra innmat og klør. En god del ekstra arbeid, men endel bedre pris.

    Det var også helt nytt da at det fantes utstyr for juksamaskinene til å fiske akkar, husker Signar hadde dette og når det var full fres på flere maskiner så du omtrent ikke båten for sjøsprut og gorr..

    Pappa sveiste til en sånn trommel og monterte på ei juksasnelle som jeg brukte, det gikk mye raskere å fylle en kasse på den måten enn med de gammeldagse røkkene når det var litt pågang, men det blei nå lange armer på den måten også…

Kommentarer er stengt